Foto: Mats Hjertum . Bildet er tatt i forbindelse med treningskamp mot Portugal i juni i år. På bildet ser vi hele Norge sitt støtteapparat, Kai er nr. 3 fra høyre.

Etter at jeg startet opp Futsalmagasinet i august har jeg fått henvendelser som er kritiske til hvordan landslaget blir drevet og at dette er noe jeg må skrive om. Det er selvfølgelig et spennende tema og noe jeg skal prøve å sette lys på. Men jeg hørte veldig mye forskjellige teorier fra forskjellige holdt. Jeg skrev dette til assisterende landslagstrener, Kai Bardal og spurte han om han kunne forklare hvordan landslaget blir drevet i dag. Her er svaret:

Hva landslaget i realiteten er

Spørsmålet som først og fremst bør besvares er ikke hvordan landslaget drives. Det futsalmiljøet fremfor alt må forstå er hva landslaget egentlig er.

Futsallandslaget er ikke noe det brukes voldsomt med midler på. Det er et beskjedent antall samlingsdøgn og kamper hvert år. Noe mer er kanskje ikke naturlig per i dag heller. Vi i futsalmiljøet har et stykke igjen før vi har vist at vi klarer å drive på med amatøridrett på en stabilt seriøs måte. Sesongen i Norge er veldig kort, men likevel er det flere lag som stiller veldig variable tropper og det er relativt få spillere som spiller alle seriekampene. Vi har nettopp gjennomført to eliteserie-sesonger på rad med 9 lag, fordi et lag har trukket seg på kort varsel foran begge sesongene. Futsal blir nesten ikke nevnt i en avis uten at de involverte spillerne eller laglederne fremhever hvor lite de trener eller hvor lavt ambisjonsnivået er. I dette klimaet sier det seg på en måte selv at det ikke settes av store midler til et futsallandslag.



At vi har en italiensk hovedtrener (og keepertrener) er en utgift NFF likevel tar for at vi som driver med dette skal ha noen å lære av. Problemet er ikke at jeg som klubbtrener også har en rolle på landslaget, problemet er at det ikke er flere fra andre klubber som er med – enten i formelle roller eller med et ønske om å følge med og få erfaring. Alt av samlinger har vært åpne og alle som ønsker det får full tilgang til å være med bak kulissene. Dette er det imidlertid bare én trener som har bedt om i løpet av tre sesonger. Simen Johansen (Sjarmtrollan) og Magnar Nordtun (Ex-Nidaros og -Sandefjord) var med i formelle roller tidligere.

Hvor norsk futsal står nivåmessig

Norsk futsal hadde sin foreløbige glansperiode resultatmessig i en kort periode tidlig i tiåret. Landslaget spilte sine første kamper i 2010 og hadde sitt beste resultatmessige år i 2011. De gikk til Main Round i både EM- og VM-kvalifiseringen og viste tenner mot midtsjiktet i Europa. Landslaget hadde for vane å kvalifisere seg for Main Round frem til 2015, men tok aldri poeng på det nivået etter 2011. I samme periode kvalifiserte Vegakameratene seg til fire strake gruppespill (Main Round) i Champions League, noe de flere av sesongene var alene om i Norden.

Fra og med 2015 har norske klubber aldri kommet seg gjennom kvalifiseringsrunden (Preliminary) i Champions League og det norske deltagerlaget har tre sesonger på rad endt på 3.plass i gruppespill man må vinne for å gå videre. Dette reflekterer nivået i eliteserien, som ikke har hatt en positiv utvikling de siste årene. Mange av de beste spillerne har lagt opp eller forsvunnet til hel- eller halvprofesjonelt spill i utendørsfotballen. Landslaget har også svakere resultater siden 2016, med gode resultater mot Portugal i juni 2019 som en sjelden opptur.

For å noen gang bli bedre enn det foreløbige taket vi nådde for 5-8 år siden, er vi helt avhengige av å lære oss mer og spille på en måte som har bærekraft internasjonalt. Hvis vi sammenligner med Finland, ansatte de en utenlandsk landslagstrener i 2013, og begynte å utvikle en rendyrket futsalstil. Den første sesongen tapte de mot blant annet mot Norge i nordisk mesterskap, men de siste årene har de vært det klart førende nordiske landslaget. De finske klubblagene kommer seg også oftere til Main Round enn før. I april vant det finske landslaget en treningskamp mot Spania. Til sammenligning spilte Norge på sitt beste tre kamper mot Spania og tapte 0-8, 1-9 og 1-10. Danmark, nummer to i de to siste nordiske mesterskapene, møtte Spania i 2018 og tapte 1-10 og 1-13.

For å virkelig nærme seg de beste (og noen sinne ha mulighet til å gå til et mesterskap) er man nødt til å spille rendyrket futsal. Å komme dit er en en nokså tidkrevende og smertefull prosess, for spillere som stort sett har startet med futsal sent i tenårene eller i voksen alder. Dette arbeidet må også skje i klubbene.

Generelt om uttak

I årene 2010-15 ble det i nokså utstrakt grad brukt spillere som fikk betalt for å spille utendørsfotball, eller som likevel prioriterte fotball foran futsal. Et av hovedpunktene ved restarten med utenlandsk trener i 2016 var å i så stor grad som mulig benytte spillere som har futsal som førsteidrett.

Et relativt stort antall spillere har sagt nei til å delta på landslagssamling siden 2016. De fleste har oppgitt at det er vanskelig å prioritere dette pga jobb og familie, eller at det har vært uaktuelt å prøve å satse på det pga ambisjoner innen utendørsfotball. De som deltar på tiltak får heller ingen dagsats eller kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste.

Mangel på motivasjon har også ført indirekte til eksklusjon. Eksempelvis var det en spiller med mange landskamper som meldte forfall til en tidlig varslet samling høsten 2017 pga ferietur. Deretter kom han til samlingen etter i dårlig fysisk form, før han meldte forfall til nordisk mesterskap fordi han hadde brukt opp ferien da han reiste vekk under første samling. Da skal det enorme sportslige prestasjoner til for å fortsatt være aktuell.

På grunn av tilgjengeligheten til spillerne, som skal klare å ta fri fra jobb eller skole i en uke av gangen, er ikke fordelingen av spillere i de ulike klubbene like rett fram som enkelte ønsker å fremstille det som. KFUM hadde f.eks. 7 spillere som egentlig var tatt ut til samling og/eller kamptropp i 2018/19, men pga forfall var de aldri representert med flere enn 3 i kamp.

Litt om uttakskriterier

Hvis det er noen som tror at det norske seriesystemet i futsal kryr av motiverte futsalspillere, ferdig skolerte og klare til å prestere internasjonalt, og som bare behøver å oppdages gjennom nøye speiding utført av landslagets støtteapparat: Det stemmer ikke.

Emnene finnes, men de må ha veldig lyst og behøver uten unntak en god del skolering før de kan spille internasjonalt og vinne kamper. Et stort antall spillere har fått prøve seg, både på samlinger og i kamper. Utfordringen er ikke å få øye på spillerne, men å klare å utvikle dem over tid i klubb og på landslag.

Sergio Gargelli så en del kamper live tidlig i sin første sesong med Norge. Han så også kamper/klipp som var tilgjengelig online og live streaming når den norske seriemesteren spilte kvalifisering til Champions League. Han hadde notater på en haug med spillere, også mange spillere som aldri ble tatt ut til noe tiltak. Mye av dette har gått i arv til Silvio Crisari.

Eliteseriespillere som eventuelt føler seg forbigått har garantert blitt observert, men rett og slett ikke blitt funnet gode eller egnet nok. Spillere i klubber under eliteserienivå kan ikke regne med å bli tatt ut. De eneste fra 1.divisjonslag som har vært aktuelle, er spillere som spiller på øverste nivå i fotball og/eller har internasjonal erfaring i futsal fra tidligere klubber.

Det er hovedtreneren som tar ut tropp og styrer laguttak til kamp. Jeg har selvfølgelig påvirkningskraft, men bruker den veldig lite i forbindelse med uttak av tropp og disponering av mannskap. Det handler i langt større grad om dagsplaner, treningsinnhold og kampplaner.

For å forstå hva som behøves av ferdigheter og egenskaper, er det viktig å forstå at internasjonal futsal er annerledes enn det vi er vant til i hjemlig serie. Lagene presser hverandre mye mer aggressivt og med bedre førsteforsvarere, slik at man blir spist opp om man ikke klarer å finte, lage seg plass og ta mot ballen i fart. Spillere som er vant til å gjøre alt med ball får aldri muligheten til å drible. Mer av jobben må gjøres uten ball og i mottaket.

Det er også mye vanskeligere å lykkes med lange baller, når det generelle fysiske nivået er høyere, timingen er bedre og tabbekvoten til de man møter er mindre. Dette er et viktig poeng, siden flere av de beste norske klubbene de siste årene har spilt ekstremt direkte. Det gjør det ekstra krevende å tilnærme seg en mer spillende og internasjonalt bærekraftig stil og det har nok påvirket uttakene. Norge hadde tidligere noen pivoter som holdt brukbart internasjonalt nivå i det å ta ned og holde på ballen, men disse er borte og lar seg neppe erstatte med det første.Det mest ufravikelige kravet er likevel at spillerne må holde brukbart fysisk nivå og enten være gode en mot en defensivt, eller i det minste ha fysiske forutsetninger til å bli det. Futsal er en konkurranseidrett der det går fort og smeller godt. Om en spiller ikke klarer å flytte seg, markere, stoppe motspillere, oppstår det problemer laget ikke klarer å organisere seg ut av. Å flytte seg fort og koordinert er også en forutsetning hvis man skal spille et kortpasningsspill, som krever konstant bevegelse og mange retningsforandringer.”

Tusen takk for kommentaren Kai!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here